Kan Levanger kommune spare penger ved å bruke næringslivet mer?

Maskinentreprenør Torgeir Lian har reist et viktig spørsmål: Hvor stor driftsorganisasjon trenger kommunen, og hva kan den kjøpe når behovet oppstår?

Innherred Næringsforening støtter Lians refleksjoner: For kommunen kan det være penger å spare på å utnytte entreprenørkapasiteten bedre.
 

Hva viser kommunens egne rapporter? Levanger har gjort et viktig arbeid med å vurdere teknisk drift. Det fortjener anerkjennelse. Egne fagfolk kjenner infrastrukturen og gjør en nødvendig jobb, ikke minst når feil må rettes raskt. Men god drift innenfor dagens rammer betyr ikke nødvendigvis at rammene er riktige.
 

Kommunen viser til en konsulentrapport fra 2022 som anslår at rundt 80 prosent av nyanleggene innen veg, vann, avløp og park gikk til private. Det er bra. Men rapporten beskriver også at kommunen selv utførte det meste av vedlikeholds- og utbedringsarbeidet. Konsulentene påpekte dessuten at kommunal drift har mindre fleksibilitet til å tilpasse kapasiteten når oppdragsmengden endres. De beregnet dessverre ikke hva kommunen kunne spare ved å kjøpe mer løpende drift fra private.

Kommunen har gjort nye vurderinger og konkludert med at dagens modell er best. Det kan godt stemme, men nettopp derfor ønsker vi å se hva hele modellen koster, og hvilke utgifter som kan reduseres gjennom en annen arbeidsdeling.
 

Må kommunen eie hele kapasiteten selv? Bjørn Kjos, gründeren bak Norwegian, sa at et fly tjener ikke penger når det står på bakken. En gravemaskin forsvarer heller ikke investeringene når den står parkert.
 

Kommunen vil alltid trenge egne fagfolk og maskiner til oppgaver som må tas fortløpende – raskt, smidig og forsvarlig. Men må den eie kapasitet til å håndtere alle uventede arbeidstopper alene? Entreprenørene på Innherred har betydelige ressurser. Hvor raskt disse kan mobiliseres, kan avklares på forhånd.
 

Det er ingen garanti at tjenester satt ut på anbud til private er billigere. Det vi imidlertid vet, er at Lian og hans kolleger i bransjen hele tiden må finjustere størrelsen på maskinpark og bemanning med oppdragsmengden for å sikre bærekraftig drift.
 

Før vi hevder at en løsning er billigst, må hele prisen være kjent. Hva koster teknisk produksjon årlig, inkludert ansatte, ledelse, støttefunksjoner, biler, maskiner, verksted, vedlikehold og kapitalkostnader? Dette må sammenlignes med en modell der kommunen gradvis reduserer enkelte maskin- og bemanningskostnader og kjøper tilsvarende arbeid fra private.
 

Hva om en slik omlegging ga to millioner kroner i årlig nettobesparelse? Dette er et regneeksempel, ikke et anslag for Levanger. Over ti år utgjør det 20 millioner kroner. Dersom besparelsene reduserer kommunens lånebehov, kommer lavere renteutgifter i tillegg. Færre framtidige maskininvesteringer kan gi ytterligere gevinst, dersom denne ikke allerede er regnet inn.
 

Entreprenørbransjen har lite arbeid. Når oppdragene uteblir, svekkes arbeidsplasser, lærlingeplasser, beredskap - og skatteinntekter.

Vi etterlyser ikke flere kommunale investeringer. Vi ber om noe annet: At flere oppgaver kommunen uansett skal utføre, blir åpnet for konkurranse når det er forsvarlig og økonomisk fornuftig.
 

Målet er ikke særbehandling, men en reell mulighet til å konkurrere. Når entreprenører har ledig kapasitet, bør det også være interessant for kommunen å undersøke hva markedet faktisk kan tilby av priser og løsninger.
 

Trude Nøst har et viktig poeng: Når en alvorlig vannlekkasje oppstår, må kommunen kunne handle umiddelbart. Det krever egne fagfolk med lokalkunnskap og tilgang til nødvendig utstyr. Det er vi enige i.

At en privat gravemaskin kan være opptatt når en vannlekkasje oppstår, er ikke i seg selv et tilstrekkelig argument for at kommunen skal eie mer maskinkapasitet enn den trenger i den daglige driften. Tilgjengelighet, responstid og reservekapasitet kan sikres gjennom forpliktende beredskaps- og rammeavtaler.
 

Dersom beredskap begrunner størrelsen på kommunens maskinpark, bør vi vite hva den koster, og hva som kan sikres gjennom private entreprenører. Etter skredet ved Nesvatnet så vi verdien av slik kapasitet: Private entreprenører mobiliserte folk og maskiner og bygde den midlertidige E6 på rekordtid. Veien åpnet én uke før planen. Uten nok oppdrag kan denne beredskapskapasiteten forsvinne fra regionen.
 

Det er positivt at spørsmålet om organisering, ressursbruk og beredskap nå løftes politisk. Neste steg bør være å gi kommunestyret et konkret alternativt driftsbudsjett: Hva koster dagens løsning sammenlignet med en modell med nødvendig egenberedskap, mindre fast produksjonskapasitet og mer kjøp fra private?
 

Samtidig som kommunen håndterer dagens økonomi, bør den vedta en langsiktig plan for dimensjoneringen av egen drift. Er dagens modell best, er det et godt svar. Hvis ikke, bør politikerne kunne endre kurs.
 

Vi ber ikke kommunen bruke mer penger for å gi entreprenørene oppdrag. Vi ber den undersøke om den kan bruke mindre ved å la entreprenørene utføre mer av arbeidet.